Jeg husker på slutten av 90-tallet da jeg begynte å bruke Internet. Det var helt magisk. For en unaturlig og rar, men samtidig morsom opplevelse å kunne sette seg foran datamaskinen nede i kjelleren å få kontakt med hele verden. Og det krevde selvfølgelig litt oppkoblingstid før man kom så langt. Det berømte modemet ja. Med masse blinkende lys som jeg antageligvis visste hva betydde den gang. Det jeg husker best var lyden av dette modemet, som minner meg om en robot med sår hals eller noe i den duren. Og så var vi endelig koblet på nett.
Jeg husker godt mIRC. Et fantastisk chatteprogram med tusenvis av rom hvor du kunne treffe kjente og ikke fullt så kjente. Asl? Jeg satt timesvis på mIRC. Og folk var desperate å få være "Operatør" og få en @ foran sitt navn. Da var du en av sjefene i rommet og kunne "kicke" folk som ikke oppførte seg. Vel, til alle som ikke fikk @ foran navnet sitt den gang, så har du sjansen i 2009: Twitter.
MSN Messenger var også et av programmene som ble veldig populære. Her kunne man legge til folk og utveksle lynmeldinger. Her holdt man kontakten med venner, klassekamerater, og det hente vel også i ny og ne at man la til folk man ikke kjente i det hele tatt av ren nysgjerrighet. Noe av det jeg husker godt med bruken av Messenger var de kveldene klassen gikk sammen i konferanse og klaget vilt over en innleveringsoppgave som enten var for lang, eller som dreide seg om noe som var totalt meningsløst. Da kunne mange røde sure fjes og krasse ord fly frem og tilbake. Det hadde forresten vært veldig morsomt å printe ut en logg av dette og ta med på en eventuell reunion.
Så ble man litt eldre da. Og de sosiale nettsidene begynte å dukke oppe. Jeg vil hoppe så langt frem som til våren 2007 da Facebook kom. I alle år var jeg jo vant med på å få søppelpost i innboksen på hotmailen, og derfor ble jeg ikke noe mer oppmerksom når jeg fikk et par meldinger om at noen ville legge meg til på facebook. Det klarte jeg lett å igonere. Så kom det to til, tre til, åtte forespørsler til. Hva skjedde nå? Hva var dette som alle så ut til å skaffe seg? Var det revolusjon? Jeg fant ut at jeg måtte teste dette ut, og da jeg hadde registrert meg var jeg allikevel en av de første i omgangskretsen som hadde opprettet konto. Det ville vise seg at Facebook var en greie jeg fint kunne bli avhengig av, og som jeg ble. For en morsom greie. Ikke hadde jeg sett noe lignende før som var populært i Norge, annet enn datingnettsider og andre duppeditter. Så dette var noe som var kommet for å bli tenkte jeg. Og det var det. Jeg har vært en veldig ivrig bruker av Facebook, men har nå etter hvert klart å roe ned den bruken et par, tre hakk.
Dette var innledningen. Blir du litt stressa når du leser om dette? Det gjør jeg. La oss være bevisst på det. Internett og sosiale nettverk er fantastiske verktøy som vi vil ha mye bruk for. Men det er også veldig viktig å være bevisst på at dette kan stille etiske spørsmål rundt vår identitet og hva som definerer oss. Tendensen er nå at ganske mange kloner sine liv inn i en facebookprofil e.l. og lever ut herifra. Her møter de mennesker og de kan danne seg et bilde av hvem de andre er ved å se på profilen. Folk møtes i over chat, virtuelle rom, videokonferanser, o.l. Dette virker uskyldig nok. Det videre spørsmålet blir: Kan dette erstatte virkeligheten, og hva slags konsekvenser får det?
Virkeligheten er et relativt definisjonsspørsmål. Virkelighet mellom to personer kan være på nett (altså via et mellomledd), eller mellom to kropper i samme fysiske rom (uten mellomledd). Jeg tror denne sistnevnte grunnleggende formen for kommunikasjon er i ferd med å bli erstattet av andre måter å treffes på som gjør det enklere, raskere, mer tilgjengelig å kommunisere på. Dette vil gjøre oss late og kalde om vi ikke passer på.
Her er et scenario som finner sted i år 2500:
I Lillehammer en lørdag formiddag er det helt stille. Det er nesten ikke et menneske å se. For 500 år siden pleide det å være mye liv på cafeene, i gatene, i parkene. Men ikke nå lenger. Hvor er alle sammen? Jo, de treffer hverandre i den virtuelle verden. Teknologien har gjort det slik at de har en annen dimensjon som de lever ut sine liv i. Vi tar en videre kikk på husene. Alle har et stort påbygg. Hva er dette? Jo, et slags høyteknologisk studio/rom hvor mennesket kan gå inn i og møte andre mennesker: På cafe, i gatene, i parkene. Mennesket trenger ikke gå ut fra sitt eget hus en gang for å møte andre mennesker!
Dette er absoutt ikke usannsynlig i det hele tatt. Faktsik er vi på vei i den retningen, og teknologien begynner også å gjøre dette mulig. Spesialkameraer og teknikk kan samle to mennesker fra to forskjellige fysiske steder til å møtes på cafe. Dog i dag ikke perfekt, men etter hvert vil det føles helt narturlig for menneskene.
Hvis dette vil føles naturlig og greit for oss. Vil det være det? Bør vi ikke være kritiske til en slik utvikling? Er det ok med tomme cafeer i den virkelige fysiske verden, men fulle cafeer og god stemning i den virtuelle verden? Hva taper vi på det? Hva vinner vi på det?
Foto: Francesco Marino



-718644.jpg)
-790256.jpg)
-791310.jpg)
-792228.jpg)

-741867.jpg)
-742621.jpg)
-743904.jpg)
-744652.jpg)
-745571.jpg)
-746276.jpg)

-708586.jpg)


-740989.jpg)
-741738.jpg)
-742440.jpg)
-743043.jpg)
-783237.jpg)

-774159.jpg)



.jpg)

.jpg)
.jpg)
.jpg)








.jpg)
.jpg)
.jpg)
.jpg)

.jpg)
.jpg)
.jpg)
.jpg)
.jpg)
.jpg)