En grevlings nattaktiviteter

I flere år har grevlingen besøkt gressplenen til min morfar. Og det har vært ganske lite trivelige besøk. Det skyldes antageligvis en veldig interesse for de småkryp og marker som ligger i jorda. Noe annet kan det vel ikke være. Uansett, blir det en ganske kjedelig jobb å rydde opp etter grevlingens matprosjekt. Derfor sjekker vi ut om det finnes noe egnet middel å bruke til å motivere grevlingen til å sjekke en annen hage i stedet for. Men det beste er vel om han holder seg unna, og sjekker ut skogens meny en gang til.

Hvorfor slektsforske?

Slekt og Data (@slektogdata) spurte på Twitter: "Hva skal til for å vekke unges interesse for slektsforskning? Tips oss!"

Det fikk meg til å tenke på hvordan jeg selv ble interessert i dette. Samtidig undres jeg også over hvor mange unge som egentlig driver med dette. Da jeg bestilte bygdebøkene i Nannestad ringte jeg opp og sjekket at de hadde bøkene inne før jeg kom opp. Da jeg tuslet inn på biblioteket og spurte damen bak i skranken om bygdebøkene, satte hun store øyne på meg. "Er det DU som ringte i sted for å kjøpe bygdebøker?" Hun tenkte vel sitt i telefonen når hun snakket med meg; at jeg var en eldre pensjonist som hadde levd alle sine dager i bygda, og at bygdebøkene skulle sette prikken over i'en for å kalles en skikkelig Holtersokning. Den gang ei!
Jeg svarte henne tilbake: "Ja, jeg begynner nå, for da vet jeg i hvert fall at jeg har god tid på meg". Og det er jo noe i det. Jeg er veldig glad for at jeg fikk interesse for dette såpass tidlig. Hvorfor ble jeg interessert i dette? Og har det noe for seg å gjøre dette?

Som de fleste andre barn var jeg glad i å høre historier fra foreldre og besteforeldre. Hvordan det var å leve i gamle dager, hva de var opptatt av, og hvordan dagliglivet var. Enten det var på kysten i Nord-Norge eller på landet i Holter, Nannestad. Etter som årene har gått har det blitt mer enn bare historier. Jeg vet ikke hvordan det er med andre, men jeg tror at jo eldre man blir jo mer nysgjerrig blir man på å finne ut hvor man kommer fra. Hvilke mennesker som gjorde at du vokste opp i akkurat denne bygda, og hvilke mennesker du var 100% avhengig av for å være der du er i dag. Det er noe fascinerende ved dette. Hvor er dine røtter, hva heter de, og hvordan levde de? Kanskje hadde de noen trekk på personlighet eller utsende som du har? Slektsforskningen blir ikke bare vitenskapelige og historiske dokumentasjoner, men også en arena for fantasien din til å lage egne fortellinger og antagelser. Og det er ikke noe galt i det.
Da jeg begynte å forske litt i fjor startet jeg med å bruke det nettbaserte programmet på www.geni.com. Jeg fant fort frem til en nettside hvor noen allerede hadde forsket på slekta som mormor var en del av. Derfor kom jeg plutselig raskt tilbake til 1600-tallet. Fort lærte jeg at et slektstre er ikke bare en liten busk som får plass i barneboka. Et slektstre bygger seg ut så langt du vil i utrolig mange grener. Antageligvis er du i relativt nær slekt med mange fler enn du ville tro rundt deg i bygda. Spesielt om de har bodd der en del generasjoner. Det er fascinerende!
Etter litt skaffet jeg meg et slektsprogram som heter Reunion, og jeg begynte å bruke de digitalisere kirkebøkene på digitalarkivet.no, samt det flotte forumet på www.disnorge.no til å komme med spørsmål om alt jeg måtte lure på. Her kan man også legge ut etterlysninger og få hjelp til å finne mennesker.

Hvorfor slektsforske?

Hvorfor gidder du å bruke tid på dette? Hvorfor har det noen hensikt å vite at tipptippoldefaren din het Ole Jakobsen og var født i Ullensaker? Vel.
*Pause* Jeg ønsker å bruke tid på dette fordi det er med på å bygge en historie rundt min egen identitet og min egen familie. Jeg tror også det kan blir veldig morsomt for mine barnebarn igjen når jeg skal fortelle historier om deres tipp-tipp-tipp-tipp oldefar. Det blir noe langt der borte, men som samtidig er litt nært fordi det er i familie. Og ikke bare slike veldig gamle historier blir gøy å videreformidle. Men tenk på lydopptak og intervjuer som jeg har gjort med min morfar som jeg kan spille av.

Jeg tror ikke jeg skal skrive så mye mer om dette, men la det stå litt åpent for refleksjon hos deg. Slektsforskning er mer enn bare å få hang-up på å komme lenger og lenger bak i slekta. Det handler om å utvide familiens ukjente historie, bringe noe gammelt og glemt frem til denne dagen!

Slektsforskning

Å drive med slektsforskning er i utgangspunktet veldig gøy. Det å finne frem til mennesker bakover i slekta som ingen andre nå i dag visste om. Kanskje dukker det også opp noen spennende historier i bygdebøkene eller andre kilder.
Men det er ikke bare moro å drive med slektsforskning. Spesielt etter å ha lest timesvis i gamle kirkebøker med håndskrift som varierer meget i kvalitet. Da kommer hodepinen sigende. "Kanskje jeg overså et navn på dette årstallet?" Og så er det bare å begynne på nytt!
Det man mener er at man stadig blir flinkere til å kjenne igjen bokstaver og måten ord og navn ble skrevet på. I tillegg blir en kjent med hvordan systemet i disse kirkebøkene var, osv. Det hjelper så klart.
Fra og med utpå 1600-tallet ble prestene pålagt å skrive kirkebøker for å dokumentere hendelser i sitt sogn. Kanskje de ikke tenkte at folk om 400 år ville sitte og tyde deres håndskrift for å lete etter slektninger. Kanskje noen om 400 år vil lete etter deg og meg? Da tror jeg at jobben for de blir mye enklere. De slipper å bekymre seg for utydelig håndskrift, og alle er jo registrert digitalt i folkeregisteret. Det negative med det kan kanskje være at det ikke blir en like spennende detektivjobb som i dag. Det er jo noe sjarm med disse gamle og slitte bøkene som bringer fortiden med seg inn i vår tid :-) Skulle du lure på noe eller ha lyst til å prøve ut dette så er det bare å ta kontakt!

Gode minner

Tenk at de selger disse bøkene i butikken ennå. Noen som kjenner de igjen? :-)