Å drive med slektsforskning er i utgangspunktet veldig gøy. Det å finne frem til mennesker bakover i slekta som ingen andre nå i dag visste om. Kanskje dukker det også opp noen spennende historier i bygdebøkene eller andre kilder.
Men det er ikke bare moro å drive med slektsforskning. Spesielt etter å ha lest timesvis i gamle kirkebøker med håndskrift som varierer meget i kvalitet. Da kommer hodepinen sigende. "Kanskje jeg overså et navn på dette årstallet?" Og så er det bare å begynne på nytt!
Det man mener er at man stadig blir flinkere til å kjenne igjen bokstaver og måten ord og navn ble skrevet på. I tillegg blir en kjent med hvordan systemet i disse kirkebøkene var, osv. Det hjelper så klart.
Fra og med utpå 1600-tallet ble prestene pålagt å skrive kirkebøker for å dokumentere hendelser i sitt sogn. Kanskje de ikke tenkte at folk om 400 år ville sitte og tyde deres håndskrift for å lete etter slektninger. Kanskje noen om 400 år vil lete etter deg og meg? Da tror jeg at jobben for de blir mye enklere. De slipper å bekymre seg for utydelig håndskrift, og alle er jo registrert digitalt i folkeregisteret. Det negative med det kan kanskje være at det ikke blir en like spennende detektivjobb som i dag. Det er jo noe sjarm med disse gamle og slitte bøkene som bringer fortiden med seg inn i vår tid :-) Skulle du lure på noe eller ha lyst til å prøve ut dette så er det bare å ta kontakt!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar